Tøyen i dag

En tekst av dokumentarfotograf Ric Francis oversatt fra engelsk til norsk av Marjam Idriss. Teksten ble først publisert i avisen «10 undersøkelser» #5 Gentrifisering.

Noe av det jeg likte best som guttunge i Harlem, New York, var å besøke barbersalonger. Lyden av samtaler blandet seg med lidenskapelig radiomusikk, og stedet virket alltid tettpakket og bråkete. Jeg satt stille, lyttet og nøt, mens menn sladret og kastet seg ut i livlige diskusjoner om personlige problemer, nyheter og politikk. Det var aldri mangel på humor heller. Jeg hadde akkurat sett ferdig en eller annen populær humorserie om en hvit familie, husker jeg, åtte år gammel, og idet jeg skrudde av TV-en sammenlignet jeg det fiktive hjemmet på skjermen med ghetto-nabolaget mitt.

Jeg ble tidlig klar over etnisitet og segregering. Det hele var nært forbundet med fattigdommen som preget det unge livet mitt. Derfor lyttet jeg oppmerksomt da en barberer – til store deler av forsamlingens begeistring – hevdet at «hvite folk vil ha Harlem tilbake». Dette var rundt 1973. På den tiden ble det sagt at om du så en hvit person i Harlem, så var hen enten sosialarbeider, politibetjent, ute etter dop, eller en forvirret Columbia-student som hadde gått av på feil stasjon. Tross latteren sto barbereren på sitt og forklarte, «Harlem er jo et viktig trafikknutepunkt. Herfra kan du ta tog eller buss til stasjoner på trestatsgrensen (mellom New York, New Jersey og Connecticut), også er det bare et steinkast til Midtown Manhattan.»

Tidlig på åttitallet var spådommen hans i ferd med å gå i oppfyllelse. Hvite folk kjøpte opp leiegårdene, og gentrifiseringen av Harlem var i gang. Flere svarte kjente på en blanding av takknemlighet og ubehag da de så politipatruljer innta nabolag som lenge hadde slitt med kriminalitet, uten særlig polititilstedeværelse. De ekstreme husleieøkningene kom senere. Lokale beboere og butikkeiere flyttet. De hadde ikke råd til å bli.

Harlem var utrolig viktig for den kreative og personlige utviklingen min. Da jeg la fra meg malerpenslene på universitetet og plukket opp et kamera i stedet, var det fordi jeg så hvordan svarte og latinamerikanere ble redusert til stereotypier. Jeg bestemte meg for å dokumentere livene til disse menneskene, vise, på en realistisk måte, hvor hardtarbeidende og respektable de var. Etter hvert ble dokumentasjon av marginaliserte mennesker også et sentralt tema for virket mitt som fotograf. Det var av den grunn jeg dro til både Norge og land over hele Sør Amerika og Afrika. I Norge følte jeg en tilhørighet til Tøyen, til mangfoldet, til de livlige gatene, allerede fra første gang jeg gikk i gatene der.

Tøyens historie ligner Harlems, det oppdaget jeg raskt. Historien bygger på fellesskap blant en lavtlønnet befolkning, tvunget fram i kamp mot gentrifiseringens krefter. Tøyen har, akkurat som Harlem, historisk vært preget av fattigdom, kriminalitet og rus. Nabolaget ble derfor sett på som et mindre attraktivt sted å bo eller besøke. Dagens Tøyen har lagt den fortiden bak seg. I gatene kan man ane tegn til økonomisk bedring. Befolkningen speiler mangfoldet i norsk demografi. Gatelangs på Tøyen ser man tegn på flerkultur i en vrimmel av forhold og fjes: familier, kjærester, venner, fremmede, fotgjengere, bedriftseiere og naboer. Disse ansiktene representerer et enkelt budskap: Slik uttrykker beboere i et mangfoldig norsk nabolag seg som nordmenn – eller sårbare nordmenn, slik tilfelle er for mange av områdets minoriteter.

Mye av arbeidet mitt som fotojournalist er grunnlagt i en erkjennelse av menneskers sårbarhet, spesielt med tanke på marginaliserte mennesker. Bildene mine synliggjør bristene som vi alle har, men understreker også at minoriteter sjelden får være noe mer enn disse feilene, uansett om feilene er ekte eller oppdiktede. Både Tøyen og menneskene som bor der har blitt redusert til stereotypier, og billeddokumentasjonen min av nabolaget har som mål å vise fram Norge i møte med dette faktum. Menneskene det er snakk om er også ofte melaninrike, har lav sosioøkonomisk status og er derfor marginaliserte. Fotografiet er en måte å forstå verden på, det er noe jeg lever etter. Å være den andre, det vil si et menneske som blir sett ned på eller som ikke blir anerkjent i det hele tatt, er også et viktig tema for bildene mine. Et godt eksempel her er minoritetsnordmenn som ikke blir sett på som nordmenn. «Jeg er norsk, men samtidig ikke,» fikk jeg høre av en norsk-iraner i tjueårene da jeg møtte ham på Tøyen. «Jeg kom hit som toåring, men allikevel ser ikke etniske nordmenn på meg som ordentlig norsk.» Å være norsk-iraner er en identitet, og identiteter er en konstruksjon. Identitetene våre er våre egne, formet av fortiden. Identitet kan knytte folk sammen, eller virke isolerende. Identitet kan bidra til å skape miljøer der mennesker som er fremmedgjorte kan knytte tette bånd på bakgrunn av etnisitet og kultur. Disse båndene er tydelige på Tøyen.

Januar 2019 vandret jeg gatelangs på Tøyen. Som gatefotograf ville jeg dokumentere nabolaget ved å bli kjent med en familie og oppleve lokalsamfunnet gjennom deres øyne. Slik ble det ikke. Da fikk gatefotografi heller bli en inngang til å møte mennesker som var villige til å la meg ta del i et kort øyeblikk av livene deres. Vinterdagene var mørke og kalde, og det var ikke enkelt det heller. Jeg vokste opp i New York, men da jeg kom til Norge hadde jeg ikke vært i nærheten av minusgrader på årevis. Jeg hadde ikke glemt hvor bitter kulda kan være, men jeg ble påminnet hvor glad jeg er i mildvær. Tøyen bibliotek ble mitt tilfluktssted. Dit rømte jeg med jevne mellomrom for å varme opp stivfrosne fingre og føtter. På et av disse besøkene traff jeg på en venn. Det er iskaldt ute, sa jeg til henne, og hun svarte med et velkjent norsk ordtak: «det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær.» Vintrene her er kjipe, med eller uten dårlige klær, tenkte jeg kjapt. Men været forhindret meg iallfall ikke fra å fotografere. Utfordringen viste seg heller å være at folk ikke var villige til å snakke med fremmede. Det gjelder for folk jeg har møtt overalt, men utad virker ikke nordmenn som det mest sosiale folkeslaget. Men man kommer langt med utholdenhet, det skal være sagt – og ordentlige (varme) klær.

Jeg dokumenterer fremdeles Tøyen den dag i dag. Fortellingen om dette stedet, en fortelling om gentrifisering og trusselen det utgjør for mangfoldet, er ikke slutt. De nye innflytternes innovasjonsplaner setter mennesker som ikke har råd til økte levekostnader i fare.

Ali Nuur, en norsk-somalier som har bodd på Tøyen og Grønland i 21 år og som har oppdratt fire barn i området (i alderen 7 til 17 år), konstaterte følgende: «Fellesskapet på Tøyen blir systematisk ødelagt for de lavtlønnede innbyggerne.» Vi sitter og prater på Tøyen Torg. Nuur peker på kafeer og restauranter og spør: «Hvem er dette for? Innbyggere som meg har ikke råd til å spise på kafeene og restaurantene her. Jeg tar en master på Oslo Met. Neste år (2020), når leieavtalen min går ut (han forteller meg at han bor i en kommunal leilighetsblokk), blir den ikke fornyet. Jeg må flytte fordi den økonomiske situasjonen min har forbedret seg, men jeg har ikke råd til å leie et annet sted på Tøyen, da blir prisøkningen for høy.»

En majoritetsnorsk kvinne som også har bodd på Tøyen over lang tid, ser tilbake på forandringene hun har vært vitne til de siste årene og har et annet syn på gentrifisering: «Altså, de (hus- og butikkeiere med minoritetsbakgrunn), fikk rettferdige priser for eiendommene sine. Til gjengjeld får vi bedre tilbud i området (gatebelysning, sikkerhetstiltak, nødvendige butikker og høyere boligpriser).» Det kom tydelig fram av diskusjonen vår at «vi» betød innbyggere som hadde råd til de økte levekostnadene, og jeg klarte ikke la være å tenke på de inntektsgruppene som ikke tilhørte middelklassen. De menneskene – mange av dem minoriteter – blir sannsynligvis tvunget til å forflytte seg. Mange av dem har også bodd her lenge og har lengtet etter foretak som kan forbedre nabolaget deres. Uhindret vil gentrifisering tvinge mange til å forlate et fellesskap de har brukt årevis på å fostre. Og selv om man selvfølgelig må støtte og oppmuntre til integrering, er situasjonen på Tøyen en annen. Minoritetsnordmenn som bor i fellesskap og solidaritet med hverandre, i store grupper som ligner dem selv, er også en god ting. Det kan bekjempe følelsen mange har, spesielt annengenerasjonsinnbyggere, av at de ikke blir sett på som norske.

Mange av innflytterne jeg møtte forelsket seg i området nettopp på grunn av det internasjonale miljøet. Tøyen var ikke problemfritt, det så de, men det var også et livlig og fargerikt nabolag. Mangfoldet bidro både til Tøyens sjarm og verdi, spesielt for familier som ville gjøre barna sine kjent med andre kulturer. Dokumentasjonen min har som mål å fange det helt ordinære hverdagslivet på Tøyen. Mangfoldet som synes her, markerer Tøyen som et ganske annerledes norsk nabolag. En annerledeshet som må beskyttes.