Kampen om Grønland

En tekst av Gazi Ôzcan og Annelise Rosemary Bothner-By ved Interkulturelt Museum. Teksten ble først publisert i avisen «10 undersøkelser» #5 Gentrifisering: Damn. This neighborhood is changing.

The War Room

«The War Room» var tittelen på en kunstinstallasjon som ble vist på Interkulturelt Museum i Oslo våren og sommeren 2018. Inspirert av de allierte styrkenes strategirom for D-Day aksjonen i 1944 og av iscenesettelsen av krigsrommet i Stanley Kubricks mørke filmkomedie «Dr. Strangelove» fra 1964 - transformerte kunstneren Amelia Beavis-Harrison Interkulturelt Museums gallerirom om til å bli det fiktive selskapet «Thorn Group» sitt hovedkvarter og strategirom. «Dr. Strangelove» ble laget midt under den kalde krigen. Det var overhengende fare for atomkrig, og i en legendarisk scene møtes verdenslederne i et krigsstrategirom iscenesatt av Kenneth Adam slik at det skulle reflektere et pokerrom. Scenen gir slik et satirisk bilde på hvordan styresmakter spiller med folks liv.

På Interkulturelt Museum plasserte kunstner Beavis-Harrison et stort møtebord i et gallerirom. Bordflaten var et spillbrett med kart over museets nærområde: Grønland i Bydel Gamle Oslo. Rundt dette bordet spilte representanter fra «Thorn Group» og fra et par større kaffekjeder, en blanding av kasinospillet Black Jack og brettspillet Monopol. Replikkvekslingen mellom skuespillerne var full av krigsretorikk direkte inspirert av Kubricks filmscene. Med kort, sjetonger, spillebrikker og skyvere ble det gamblet om næringseiendommer. Museer, grønnsaksbutikker og andre lokale uavhengige virksomheter ble skjøvet unna og erstattet med Thorn Groups hoteller eller kaffekjedenes serveringssteder. Oslo kommune hadde rollen som croupier. Hun styrte spillet, presenterte premissene, tok imot innsatser og delte ut gevinstene.

Utenfor museet, på gatehjørnet midt imot, hadde kaffekjeden Starbucks samme vår erstattet en lokal halal-slakter, og kunstneren brukte denne sommeren satire og humor til å rette oppmerksomheten vår til den transformeringen som bydelen var, og fortsatt er, midt oppe i.

Grønland

Grønland er et tett befolket sentrumsområde i indre Oslo øst, og er uten tvil Norges mest urbane, mangfoldige og sammensatte bymiljø. Byområdet har vært i vekst helt siden Vaterlands bru ble anlagt i 1654 og gateløpet Grønlandsleiret ble en av de sentrale innfartsårene til byen. Området kalles et arbeiderstrøk. Med industrialiseringen langs Akerselva på 1800-tallet ble området innlemmet i byen, og rimelige bygårder - gråbeingårder - ble bosted for arbeiderne som jobbet på fabrikkene oppover elva. Arbeidsinnvandrere fra våre naboland bosatte seg her, og siden 70-tallet har Grønland vært et område med høy andel innvandrere fra ikke vestlige land. En historie som kommer til syne i områdets næringsliv, organisasjonsliv og mangfoldet av religiøse trossamfunn. Tidligere hadde bydelen særlig høy andel arbeidsinnvandrere blant annet fra Pakistan. Nå er norsksomaliere den største minoritetsnorske gruppen på Grønland.

I den omfattende stedsanalysen «På sporet av det nye Grønland» gjennomført av Arbeidsforskningsinstituttet (OsloMet) i 2017, beskrives hvordan bydelen er preget av mangfold på mange områder, både sosiale, økonomiske og kulturelle. Her finnes store internasjonale kjeder og uavhengig smånæring, sterke finansielle institusjoner og offentlige maktinstitusjoner som Skatteetaten, politistasjon og (foreløpig) fengsel, og en rekke institusjoner og organisasjoner som gir ly, eller tilbyr andre tjenester, til mennesker uten bosted. Bydelen er urbant sentrum, med nærhet til hovedstadens hovedknutepunkter Oslo Sentralbanestasjon og Bussterminalen. Grønland er hjemstedet til omtrent 10 000 mennesker, både grupper med høy utdanning og inntekt, og grupper med svært store levekårsutfordringer. Bydelen har den høyeste andelen barn som vokser opp i fattigdom i Oslo, og om lag en tredjedel av beboerne er til enhver tid på flyttefot.

Gentrifisering og områdeløft

Grønland har altså alltid vært et område i endring og med stor gjennomstrømning av folk. Men nå for tiden skjer endringene i et høyakselerert tempo. Drivkreftene bak dette er sammensatte: Politikerne har vedtatt å løfte bydelen og bedre levekårene, organisasjoner og bydelens egne beboere mobiliserer mot bydelens utfordringer, og eiendomsutviklere og næringsinteresser driver byutvikling. Endringsprosessen beskrives av mange som en gentrifiseringsprosess. Betegnelsen er avledet fra den engelske klassebetegnelsen «Gentry», og beskriver et kjent fenomen fra byer over hele verden som innebærer at arbeiderklassestrøk, gjerne nært sentrum, blir forvandlet til bydeler for mer velstående befolkningsgrupper. Samtidig forsvinner den opprinnelige befolkningen, blant annet på grunn av økende boligpriser og høyere kostnadsnivå i området (Wikipedia).

Gentrifiseringen er på mange måter en politisk villet prosess. Oslo kommune har siden 70-tallet gjennomført poltikk for områdeløft, byutvikling, byfornyelse – kall det hva du vil - med det formål å løfte et område ved å skape større sosialt eller klassemessig mangfold. For 2017-versjonen av en slik byutviklingspolitikk brukes betegnelsen «områdeløft». Områdeløftet for Grønland er et spleiselag mellom kommunen og staten, der Grønland først ble innlemmet i områdeløftsatsningen som alt var igangsatt for naboområdet Tøyen fra 2017. Nylig har det blitt besluttet at satsningen blir videreført for begge byområdene i nye åtte år. Områdeløft-poltikken er basert på at området har særlige levekårsutfordringer. Hensikten er å stimulere til fysiske og sosiale utviklingstiltak som ifølge kommunens nettsider bidrar til at «områdende blir trygge og inkluderende steder, med aktive innbyggere som gjerne vil og kan bli boende», og som er «økonomisk selvstendige og aktivt deltakende i lokalsamfunn og storsamfunn».

Lokalsamfunnet og det rike organisasjonslivet på Grønland er aktive deltagere i bydelsutviklingen. Gitt bydelens historie som arbeiderstrøk, har en rekke organisasjoner som f.eks. Frelsesarmeen og Bymisjonen lang historie i bydelen. Her finnes også en rekke by- og Grønlandspesifikke, men også mer alminnelige, organisasjoner og fritids- og aktivitetstilbud. Her finnes Akerselvas flytende hager, trebåthavn, skolekor, idrettslag og ungdomsklubber og veldig mye mer. Det store engasjementet for bydelen kommer like mye fra de enkelte engasjerte beboere i området. Nylig samlet over 150 lokale beboere, bydelspolitikerne og andre lokale krefter seg til et folkemøte på Interkulturelt Museum, og slo ifølge en av de tilstedeværende journalistene fra Vårt Oslo «ring om Grønland» i møte med den negative omtalen og oppmerksomheten bydelens utvikling hadde fått i nasjonale medier den siste tiden.

Også det private næringsliv, eiendomsinvestorer, -utviklere og entreprenører har strategier og visjoner for Grønland. Mange av områdene som omkranser Grønland har vært gjenstand for omfattende utvikling de seinere årene. Rett ned gata der Interkulturelt Museum holder til, leder gangbroen rett over til Bjørvika. Et påkostet og gjennomgripende utviklet fjordnært område som nå huser noen av landets største og sterkeste finansielle og økonomiske institusjoner, store ikoniske kulturbygg og noen av landets dyreste leiligheter. Disse to områdene er som natt og dag, men tilhører faktisk samme administrative bydel. Flere av de store eiendoms- og næringsutviklere i Bjørvika-området har store eiendomsområder også på Grønland, og det ligger nå en rekke store bygge- og utviklingsprosjekter på trappene. Felles har omtrent alle uttalte formål å forbedre og løfte bydelen med sine planer og tiltak.

Mathall eller aktivitetspark?

Med The War Room rettet Amelia Beavis-Harrison spesiell oppmerksomhet mot eiendomsutviklernes økonomisk motiverte byutvikling, og mot en interessekamp som er gjennomgående i slike gentrifiseringsprosesser.

I det siste har denne interessekampen særlig kommet i fokus rundt et spesifikt sted i bydelen, plassen Olafiagangen. Plassen ligger under Nylandsbrua, restene av den såkalt Trafikkmaskinen som gikk over jernbanesporet og var knyttet til motorveien gjennom Oslo, før vi fikk tunnel under byen og Bjørvika ble reist. Ved siden av Olafiagangen ligger Vaterlandsbrua som kanaliserer Akerselva til fjorden. Plassen har nedgang til T-bane stasjonen på Grønland, og ligger rett og slett et steinkast unna fra Norges høyeste bygg, Hotel Plaza, Oslo Spektrum og Oslo Sentralstasjon.

Stedet oppfattes som belastet og knyttes i dag særlig til kriminalitet og narkotikaomsetning, og som del av det åpne rusmiljøet i Oslo sentrum.

Det kreves tiltak for å løfte dette stedet. Og spørsmål som har blitt reist både i nasjonale og lokale media, av politikere, av organisasjoner og etater som jobber med levekårene i dette området, og av lokalsamfunnet selv er: Hva skal man gjøre med Olafiagangen? Hvordan får vi dopsalget og kriminaliteten bort? Hvordan kan vi unngå at dette blir et sted der sårbar ungdom rekrutteres til kriminalitet og utenforskap? Hvem skal alternativt få bruke denne plassen og fylle den med en ny type aktivitet?

Oslo Kommune gjennomførte en beboerinvolvert prosess, som endte med at de først foreslo å legge til rette for et matmarked på området. En møteplass for mat - «Smaken av Grønland». Men til interessentenes skuffelse gjorde kommunen en snuoperasjon og ga sin støtte til et alternativt forslag om å bygge en aktivitetspark særlig tilrettelagt for barn og unge.

Byutviklingsbyråd Hanna Marcussen (MDG) og byrådsleder Raymond Johansen (Ap) presenterte 21. januar i Aftenposten hvordan de etter beboeres innsigelser til mathall endret innstilling og nå skal «løfte et av byens mest belastede områder» med «ballbinger, skøytebaner og klatreanlegg».

Kommunens helomvending ble tatt imot med glede av en stor del av beboerne i bydelen. Gjennom organisasjoner og private initiativ hadde mange mobilisert kraftig mot kommunens første forslag. De mente at en mathall var det siste Grønland trenger da bydelen med sine mange forskjellige spisesteder og mange grønnsakshandlere og slaktere allerede er kjent for å tilby mat fra store deler av verden. De pekte og på at det stadig blir flere tomme butikklokaler i området, som kunne fylles med «Smaken av Grønland». Barn og unge i bydelen, som sliter blant annet med høy fattigdom og utenforskap, trenger en trygg og attraktiv møteplass. En aktivitetspark kan bidra til å bygge nettverk blant barna og mellom de mange barnefamilier som har savnet et slikt sted for deres barn i bydelen. Det er ofte trange fysiske forhold på Grønland, både i boligene, og med sparsomme felles trygge uteområder. Lokalbefolkningen ga derfor tydelig uttrykk for at barn og unge har behov for flere steder å oppholde seg. Ikke bare dopsalget, slåssing og bråk kunne blitt borte, men også et godt og trygt oppholdssted kunne skapes både for barn og ungdommen ved å bygge en aktivitetspark.

Tilhengerne av matmarked-konseptet var skuffet, og møtte vedtaket med motargumentasjon som gikk ut på at det var ingen garantier for at en aktivitetspark ikke ville tiltrekke seg dopsalg og annen kriminalitet ved mørkets fall. Isteden burde kommunen støtte en mathall som ville trekke til seg store mengder av mennesker fra hele byen både på dagstid og på kvelden, og på den måten ville kunne fortrenge eller forhindre narkotikaomsetning. En mathall kunne også skape arbeidsplasser til mennesker fra bydelen, som sliter med høyarbeidsledighet.

Hvem løftes av et løft, og hvem og hva faller av lasset?

Som vi ser i diskusjonen rundt Olafiagangen er ikke gentrifiseringen av bydelen nødvendigvis en negativ prosess, men i en slik prosess ligger konflikter mellom ulike interesser og hvem som skal tas hensyn til. Baksiden av en gentrifiseringspolitikk kan bli utskyvning eller utestengning for en rekke av bydelens beboere: «– Vil en ny mathall på Grønland oppleves som inkluderende for folk med dårlig råd? Jeg tror ikke det.» var tittelen på en kronikk i VårtOslo fra Helge Renå, en lokalt engasjert beboer. En av konsekvensene av prisstigningen som følger av at et mer kjøpesterkt segment av befolkningen bebor og bruker en bydel, blir ofte at den opprinnelige befolkningen ikke har økonomi til å bli boende på hjemstedet sitt.

Tilbake på 1980- og 90-tallet gjennomførte kommunen en tidligere variant av et politisk besluttet områdeløft- Byfornyelsen. Prosjektet skulle bedre boligstandarden blant annet på Grønland. I ettertid har dette prosjektet blant annet blitt kritisert for nettopp å skyve de beboerne som skulle få bedre boforhold ut av bydelen, med det økte kostnadsnivået som fulgte etter prosjektet var gjennomført

Et tilbakevendende innspill til disse diskusjonene er at de grunnleggende utfordringene knyttet til levekårsutfordringene ikke vil løses ved å gentrifisere gatene. Rusavhengighet eller kriminalitetsproblemer vil ikke løses ved å flytte på dem. Disse utfordringene bunner i strukturelle utfordringer som økende sosiale skiller og barnefattigdom, utenforskap og frafall fra skolegang. Utfordringer som krever sammensatte løsninger, langsiktige tiltak og fokus på forebygging. Samarbeid med lokalbefolkningen i utviklingen av bymiljøet kan være en av flere tiltak.

«Det er plass til alle, alle for en!»

Felles for de fleste av interessentene i utviklingen av Grønland, uavhengig av interesse, er at tross utfordringene bydelen har, beskriver de Grønlands unike sammensatthet og mangfold som noe helt særegent og verdifullt. Oppfattelser av Grønland som unikt er gjennomgående i beskrivelser av området. For mange er dette stedet der det flerkulturelle Oslo er mest synlig, med folk, butikker, restauranter og trossamfunn fra hele verden. Bybildet er preget av store variasjoner i alt fra aktiviteter til bygningsmasse, og av å ha blitt utviklet rett på siden av hovedstadens sentrum. Det oppleves som et sted med høy bypuls, mye trafikk og stor gjennomstrømning av ulike folk til alle døgnets tider. Men det oppleves også som et sted med en landsbystemning der folk sitter på torget, hilser på hverandre i gatene og kan krite i butikken. «Den globale landsbyen i hjertet av Oslo» er beskrivelsen til byantropolog Katja Bratseth i ett intervju i Minerva i mars. «Det eneste stedet i landet som er ordentlig storby!» pleier Lars Martin Dahl, Sognepresten i Grønland kirke å si om lokalsamfunnet sitt.

Refrenget i den lokale kulturorganisasjonen KIGOs sang om bydelen Gamle Oslo lyder. «Her hvor vi bor, asfalt og fjord! Se hva vi har, alt du kan ønske deg! Her kan det skje, til og med det du drømmer om! Det er plass til alle, alle for en!» Barna som synger har selv bidratt til å lage denne hyllesten til hjemstedet sitt. Slik uttrykker de den samme kjærlighet til byens liv som det lokale kulturikonet Rudolf Nielsen uttrykte gjennom sin poesi om byens skyggesider og storbylivets mangefasetterte kvaliteter, for omtrent hundre år siden.

På gatehjørnet ved museet har Starbucks nabolokaler i de snart to årene som har gått fra Beavis-Harrison iscenesatte «Kampen om Grønland» blitt fylt med andre internasjonale kjedekonsepter. Folk kommer inn på museet og sier «Hva har skjedd med Grønland? Holder det på å bli likt alle andre steder?» I den utviklings- eller gentrifiseringsprosessen Grønland står oppe i er det viktig å stille spørsmål om hvem sine hensyn som blir vektlagt, og hvilke strategier og interesser som ligger bak utviklingen av Grønland? I forlengelsen blir det også viktig å stille de omvendte spørsmålene: Hva står vi i fare for å miste når bydelen utvikles? Hvordan skal man klare å beholde det som er særegent for Grønland, og er det mulig å verne den levende bykulturen som er Grønland i dag?