Nabolag som endrer seg

En tekst av redaktør Namra Saleem. Teksten ble først publisert i avisen «10 undersøkelser» #5 Gentrifisering.

Jeg hadde aldri hørt om gentrifisering før jeg flyttet til Oslo. Selv da skjønte jeg ikke hva folk mente da de snakket om denne utviklingen. Jeg googla ordet og kom frem til min lojale venn Wikipedia, som man egentlig ikke skal stole så mye på som man gjør, but yet again, don’t we all? Der kunne jeg lese at «Gentrifisering er et fysisk, sosialt, økonomisk og kulturelt fenomen i store byer, som innebærer at arbeiderklassestrøk, gjerne nært sentrum, blir forvandlet til bydeler for mer velstående befolkningsgrupper».

Enda mer lærte jeg om gentrifisering gjennom serier som «Broad City» og «Unbreakable Kimmy Schmidt». Førstnevnte følger to badass kvinner i tyveårene, Ilana og Abbi, på deres ville og av og til absurde eventyr i New York, i en æra av gentrifisering. I en av episodene får vi høre Ilana si: «Damn. This neighborhood is changing».

Sistnevnte serie handler om Kimmy Schmidt som prøver å finne ut av livet sitt etter å ha blitt reddet fra en bunker hvor hun har blitt holdt i fangenskap av en kultleder i 15 år. Hun bestemmer seg for å starte det nye livet sitt ved å flytte til New York. Her blir hun kjent med strevende skuespiller Titus og husverten Lillian. Det høres kanskje ikke slik ut foreløpig, men også i denne serien får gentrifisering en vesentlig rolle, særlig i sesong to med Lillian i bresjen. En av episodene starter med Lillian som sparker over ende et skilt om åpningen av et scenekunstrom i deres nabolag. Til Kimmy og Titus sier hun: “This neighborhood is changing and none of us are gonna be able to live here!”.

At gentrifisering har foregått og fremdeles foregår i USA, oppleves ikke særlig sjokkerende. Det er lettere å godta, særlig når det liksom er «et annet sted» det skjer. Så for en som vokste opp på Sola aka. «Jæren», et sted hvor bompengepartiet gjorde stor suksess (men det var først senere og jeg hadde for evigheter siden allerede flyttet til Oslo), var begrepet fjernt. Helt til det ikke var det.

I løpet av de 11 årene jeg har bodd i Oslo, har jeg selv sett et Grønland endre seg. Og jeg har sett og ser et Tøyen endre seg også. Men det tok meg lang tid å skjønne at det samme som har skjedd med for eksempel Harlem eller London er i ferd med å skje Tøyen. Det tok også lang tid for meg å skjønne at det er to sider ved gentrifisering, for det er ikke bare utelukkende negativt med en slik utvikling. Det er jo fint at man investerer i områder som tidligere ikke har blitt prioritert, at områder blir finere og kreative miljøer hvor kunstnere flytter til. Problemet er vel at det ikke stopper der.

En slik utvikling fører etterhvert til økende boligpriser, og samtidig som velstående befolkningsgrupper kommer til, forsvinner den opprinnelige befolkningen fordi de ikke lenger har råd til å bo der. Til slutt må også kunstnerne pakke koffertene og dra, og hva skjer så da? Hvem blir boende igjen på Tøyen? Og hva bidrar de til av mangfold og fellesskap? For ikke å nevne, hva skjer med de sjarmerende, lokale sjappene?

I Oslo er ikke gentrifisering et nytt fenomen, det har allerede skjedd, delvis som et resultat av politiske beslutninger og byplanlegging. Wikipedia kan fortelle meg at det gjelder for eksempel tidligere arbeiderklassestrøk som trehusforstedene Bergfjerdingen, Rodeløkka og Kampen, og den nye bebyggelsen på Aker Brygge, som har utviklet seg til å bli byens dyreste strøk. Og nå skjer det altså i områder som Tøyen og Gamlebyen, områder som er kjent for å ha et kulturelt mangfold.

Da Lillian påpeker utviklingen de er på vei mot, responderer Kimmy med å slå det bort med optimisme (som generelt er hennes mestringsmekanisme i serien). Mens Titus bestemmer seg for å bruke denne utviklingen til sin fordel, ved å lansere sitt eget enmannsshow på det nye scenekunstrommet. Nettmagasinet Bustler påpekte dette allerede i 2016 etterfulgt med: «Det som er bekymringsfullt er at de fleste seere sannsynligvis ville reagert nærmere med Kimmys enkle avvisning eller Titus sin opportunisme enn med Lillians bruk av tid og energi på å bekjempe endringen».

Men, fra fiksjon fra en realitet i New York, til realitet i Norges storby Oslo, nærmere bestemt Tøyen. Hva betyr denne utviklingen for folk som bor på Tøyen som kunstner Astrid Helene Støren eller den politisk engasjerte ungdommen Sara Barzinje? Hva betyr denne utviklingen for Ric Francis som er vokst opp i et Harlem som ikke finnes lenger på grunn av nettopp gentrifisering, og som nå ser det samme skje i Oslo? Og er det egentlig så ille som vi vil ha det til? Sånn eeeegentlig?

Dette vil vi utforske i denne avisa.

«10 undersøkelser» ble distribuert gjennom Klassekampen 30. mai og kan fåes tak i på utvalgte steder som Skatten, Deichman Tøyen og Human Mote på Tøyen og på Interkulturelt Museum på Grønland. Fredag 12. juni står vi også på Tøyen Torg kl. 14:00 og deler ut aviser. Til de som foretrekker å lese digitalt kommer vi til å publisere innleggene forløpende.