Kunstfeltets uutholdelige skjevhet

Moderator for dagen var Ellen Aslaksen (forskningsleder, Kulturrådet). I panelet satt Dag Solhjell (kunstsosiolog, dr. philos), Ingvild Krogvig (kurator, Nasjonalmuseet avdeling samtidskunst), Johanne Nordby Wernø (kritiker, kurator, daglig leder UKS), Samir M'kadmi (kunstner, kurator) og Tore Slaatta (professor, Institutt for Medier og Kommunikasjon, UiO). Les seminarrapport her.

Det er en kjensgjerning at kunstfeltet er preget av forskjellige faglige posisjoner, – av dissens, pluralisme og mangfold. Derfor er det all grunn til å forvente at dette på tilsvarende måte preger de norske kunstinstitusjonene og den kunstfaglige diskursen hos for eksempel Nasjonalmuseet. Slik fremstår imidlertid museene ikke, hevder mange. Tvert imot, den institusjonelle kunstfaglige diskursen synes preget av konsensus og samstemmighet – noen vil også påstå likegyldighet. Diskursen er dominert av kunsthistorikere, som del av en større "gruppe" som i sosiologisk forstand fyller mange roller og ofte bekler mange hatter: De er kunstkritikere, kuratorer, prosjektledere, direktører, redaktører, og ikke minst kunsthistorikere. Spørsmålene blir da: Hvilke kunstbegrep blir anvendt, hvilke kvalitetskriterier legges til grunn, hvilken kunst fremheves eller tones ned, hvem sin kultur og hvem sin historie som blir fortalt? Er kulturforskningen i stand til å svare på disse spørsmålene? Og hvor står kulturforskeren i forhold til denne dominerende diskursen? Seminaret tok utgangspunkt i Samir M'kadmis kuratortekst for vandreutstillingen I Nasjonalmuseets Blindsone.

Foto: Børre Høstland / Nasjonalmuseet