We Do: Intervju med festivalsjef

Bygget på venners energi

Da We Do så dagens lys i 2019, var det drevet frem av ren entusiasme og troen på at noe nytt kunne vokse fram i krysningspunktet mellom polsk og norsk kultur.

– Vi måtte lære alt fra grunnen av, hvordan man bygger en festival i et nytt land, stein for stein, historie for historie, forteller festivalens grunnlegger Zaneta Kruszelnicka.

De første årene ble båret av venners energi og dugnadsånd.

– Uten dem hadde vi aldri tatt det første steget. Etter hvert kom nye mennesker til, og som en elv som finner nye løp, har festivalen stadig endret retning.

Festivalen beskrives som et levende økosystem, i konstant bevegelse, påvirket av menneskene som deltar, av kunstnerne som deler, og av byen som rommer det hele.

– Vi lærer hvert år, lytter til publikum og spør oss selv: Hva trenger fellesskapet vårt akkurat nå?

Tallet syv og kraften i forandring

Når festivalen nå markerer sin sjuende utgave, bærer tallet en symbolsk tyngde.

– Syv er rytmen for transformasjon. Syv dager med skapelse, syv chakraer, syv toner i skalaen. Det er punktet der gamle perspektiver sprekker, og nye veier åpner seg, forteller hun.

For We Do er dette året et kairos-øyeblikk, et skjæringspunkt mellom fortid og framtid, der tiden oppleves intenst, nesten hellig.

– Det er som om noe har hengt i luften lenge og endelig får et navn. Vi står ved et vendepunkt.

Et møte med døden – og livet

Årets tema, “Turning Point”, er ikke bare et konsept, men et eksistensielt spørsmål. Hva skjer når alt vi kjenner, endrer seg? Når vi mister, men også finner noe nytt?

– Vi ville lage et program som speiler det vi alle står i – både som enkeltmennesker og samfunn, sier hun.

Ett av årets mest gripende prosjekter er “Workshops on Dying”, inspirert av japanske dødsreiser (Shi no taiken ryokō). Her får deltakerne utforske det ubehagelige – frykt, tap, stillhet – i et trygt rom.

I “What Can Be Seen and What Cannot Be Seen” inviterte kunstneren Paweł Kula til et femdagers eksperiment med lys og natur, der deltakerne skaper bilder uten kamera, cyanotypier, lumen-trykk og optiske leker.

– Det handler om å se på nytt, oppdage lagene i virkeligheten, forteller hun og fortsetter.

“Diving into Consciousness” dykker inn i nærvær og kroppslighet gjennom dans, somatiske praksiser og meditasjon – et rom for å lytte, føle og roe ned.

Alt kulminerer i avslutningsfesten, der bandet Slavs leder publikum inn i slavisk mytologi og rytme – seks musikere, levende instrumenter, og en kraftfull vokal som inviterer til dans og frigjøring.

Mellom røtter og eksperiment

We Do har alltid balansert mellom det polske og det internasjonale, tradisjon og eksperiment.

– Programmet vever sammen tråder som oppstår naturlig, i samarbeid og lek. Et eksempel er samarbeidet mellom Oda Nomy og Góral – helt spontant, uten manus, uten pretensjoner. For oss handler det om en levende og mangfoldig polskhet. Røtter og råskap side om side med nysgjerrighet på det nye.

Hun forteller videre:

– Vi ønsker ikke å undervise, men å invitere. Vi sier ikke “dette er stor polsk kultur, respekter det”, men heller: “kom, opplev det – kanskje det inspirerer deg, kanskje du bare får en fin stund”, sier grunnleggeren med et smil.

Festivalen søker ikke å forklare, men å erfare – å skape rom for deltakelse, fellesskap og kunstnerisk lek.

– År for år merker vi hvordan atmosfæren og programmet virkelig begynner å sette seg i byens bevissthet. Vi blir en del av Oslos puls.

Et vendepunkt – også for festivalen

Når We Do reflekterer over temaet Turning Point, gjelder det ikke bare kunsten, men festivalen selv.

– Vi står i en fase der vi må spørre: hva fungerer, hva gjør det ikke, og hva ønsker publikum nå? Hver utgave har vært et svar på det som skjer rundt oss. Men i år ser vi innover, og forsøker å finne en retning med mer bevissthet. Forandringen er allerede i gang – nå handler det om å finne kursen. Etter flere år under vingen til TrAP, står We Do nå også helt på egne ben.

– Årene med støtte fra Brynjar og Trap lærte oss hvordan vi kunne navigere i det norske kulturlandskapet. Nå føles det som å bli voksen: mer ansvar, vår egen retning, vårt eget hjem, sier hun.

Selvstendigheten gir festivalen frihet til å vokse videre – men også et behov for å definere hvem den egentlig er.

– Vi har alltid Brynjars støtte i bakhånd, men nå seiler vi for egen vind.

Om We Do var en person, ville det vært en som søker – med åpent hjerte, sans for det uforutsigbare, og mot til å møte egne skygger. En som danser, tenker, og våger å stoppe opp.

– Den verdsetter ekthet, nysgjerrighet og prosessen fremfor resultatet. For de vakreste øyeblikkene kan ikke planlegges – de skjer på veien.

We Do Festival 2025 ble arrangert i Oslo, 15-19. oktober i år. Festivalen samlet kunstnere, dansere, filmskapere og publikum i et rom der tradisjon møter eksperiment, og felleskap blir kunst. I sitt syvende år gikk festivalen inn i en ny fase – en invitasjon til forandring, både for seg selv og for oss alle.