Veien man velger

Hvorfor velger man veien inn til kunst- og kulturfeltet, til tross for at feltet ikke alltid er like tilgjengelig og inkluderende? I årets utgave av 10 undersøkelser har vi invitert mennesker med ulik kunst- og kulturbakgrunn til å dele sine erfaringer og tanker om veien inn i norsk kunst- og kulturliv.

04.05.2021

FLTY BRGR GRL under Vill Vill Vest-festivalen på USF Verftet i Bergen i 2020. Foto: Øystein Haara

En tekst av Namra Saleem, musiker, forfatter, informasjonsrådgiver for TrAP og redaktør for 10 undersøkelser.

Hva er det som får noen til å velge det å bli kunstner, danser, musiker, skuespiller og kunstformidler – ja, rett og slett noe kreativt? Selv når alt ikke ligger til rette for det? Hva er det som får en til å bli i et tidvis usikkert yrke til tross for utfordringene man møter på veien?

Helt siden jeg var barn har jeg blitt dratt mot det kreative. Jeg ville spille på instrumenter, drive med skuespill, tegne, ja, til og med danse! Men det føltes alltid som om noe stod i veien for meg. På den tida fantes det ikke slike tilbud, typ bandskole, på Sola hvor jeg vokste opp. Eller kanskje de bare ikke var flinke nok til å pushe dem frem. Det eneste jeg husker er at jeg kunne velge mellom å henge i stallen og drive med hest eller å spille håndball.

Da jeg nevnte for foreldrene mine at jeg ville lære meg å spille gitar eller trommer visste de ikke hvordan vi skulle få det til. På et nivå tok de det kanskje ikke helt seriøst heller. Som barn hadde jeg lyst til veldig mye, og jeg vet jo selv hvor mye niesene og nevøen min ønska seg gitarer til jul og hvor lite de har spilt på de gitarene etter at de fikk dem (selv om jeg har en drøm om at den interessen skal vokse mer frem hos dem etter hvert).

Når jeg tenker tilbake på barndommen og ungdomstiden min, virker det som det var sjukt vanskelig å komme seg inn i «kunst- og kulturlivet» allerede da. Den tanken slo selvsagt ikke meg som ung, så jeg gikk godtroende inn i det og prøvde så godt jeg kunne. Da hjalp det ikke med studieveiledere som skremte meg bort fra det kreative med at man ikke fikk vanlig studiekompetanse hvis man valgte tegning, form og farge fremfor allmenne fag. Og hvert år da jeg ble med på audition for å være med i skolerevyen, fikk jeg aldri være med. Da jeg ble 18 og skulle begynne å studere på universitet la jeg alle drømmer til side, fordi de ikke lenger føltes realistiske. Det var for sent nå.

Jeg endte opp med å ta en bachelorgrad i Medievitenskap, og jobbet som journalist ved siden av studiene. Det var på jobb, da jeg snakket om min musikkinteresse med en musiker jeg skulle intervjue, at setningen som skulle endre veien jeg tok videre kom: «Men nå er du ikke avhengig av at foreldrene dine kjøper et instrument til deg, nå kan du kjøpe en gitar til deg selv».

Jeg dro rett til musikksjappa og kjøpte min aller første gitar, en svart kassegitar som ligner litt på den Johnny Cash hadde. Jeg har den fortsatt, hengende på en vegg i stua som en slags påminnelse. Etter hvert meldte jeg meg opp til basskurs og plutselig møtte jeg mange andre som var litt som meg, som ikke hadde spilt på instrumenter siden de var små og som rocka som fan likevel. Det var rundt denne tida at jeg også oppdaget pønken, med damer som Poly Styrene og Kathleen Hanna som kunne stå på en scene i undertøyet og rope «All girls to the front». Pønken lærte meg at jeg burde gi mer gi faen og at det aldri er for sent (med mindre du vil bli jazzmusiker).

Og denne nye gi faen-holdningen gjorde at jeg sa ja da jeg ble spurt om å være perkusjonist i et band (enda jeg absolutt ikke var noen perkusjonist), før jeg gikk over til å spille på gitar og synth. Tiden i bandet ga meg den ekstra lille selvtilliten jeg trengte for å starte mitt eget musikkprosjekt, FLTY BRGR GRL.

Fra å hele tiden kjempe for å kunne drive med noe kreativt som barn, uten å få det til, klarte jeg det endelig som voksen, men det har vært mye selvtvil. På veien har jeg også møtt andre kreative mennesker som forteller om sin vei inn til kunst- og kulturfeltet, og det fascinerer meg stadig hvor ulike historiene er, samtidig hvor mye til felles de har. I denne utgaven av 10 undersøkelser ville jeg høre stemmene til noen av disse kunstnerne – hvordan har veien vært for dem, hvilke utfordringer har de møtt på og hvorfor ga de aldri opp?

Avisa kommer ut sammen med Klassekampen 22. mai og er også å finne som PDF her.

Vil du gi oss tilbakemelding på årets 10 undersøkelser? Da kan du svare på denne spørreundersøkelsen her: Tilbakemelding på 10 undersøkelser. Tusen takk for at dere hjelper oss med å forbedre vårt tilbud.

Støttet av
Fritt Ord
Kulturrådet
Oslo kommune
Viken