Landsbyen

En tekst av Tøyenbeboer Sara Barzinje som også er med i bydelsutvalget i Gamle Oslo. Teksten ble først publisert i avisen «10 undersøkelser» #5 Gentrifisering: Damn. This neighborhood is changing.

I skrivende stund sitter jeg på Deichman Tøyen og nyter min Tøyen Kaffe produsert av bønner fra Etiopia. Ved siden av meg sitter en ungdomsgjeng som engasjert planlegger en temakveld på ungdomskafeen Central Park. Skal de ha pizza eller samosa til servering? Jeg ser ut av vinduet og betrakter resten av Tøyen. Jeg ser en eldre kvinne som får hjelp med bæreposene av en yngre gutt. Jeg hører tre løpende jenter rope “Biblo viser film!” i det døra åpner seg. Jeg ser menn og kvinner med alle typer bakgrunn, som virker dedikerte og oppegående. Jeg ser et unikt område, et område annerledes fra resten av byen og som tett i tett holder sammen. Mens jeg funderer over hvor heldig jeg er som får lov til å vokse opp på denne siden av byen, tenker jeg på en historie min mor fortalte forleden dag om hennes landsby.

Mammas landsby, det er en av de større landsbyene med tretti tusen landsbyboere. Sammensetningen av menneskene- og den vakre idyllen- gjør den til en av de mest unike landsbyene jeg veit om. Her er ren og uberørt natur. Det er enger med grønt gress, avlinger, skog, og blomster. Himmelen er klar og blå, med hvite silkeaktige skyer i det fjerne. Solnedgangens glød setter preg på hele landsbyen, og skaper en enestående skjønnhet. Bebyggelsen i landsbyen er tett, med et stort samhold blant landsbyboerne. Riktignok er det ulikheter mellom dem, men alle kommer godt overens. Noen av husene er langhus med tilhørende små bygninger, og andre ligger i klynger eller på rekke.

Det er særlig et knutepunkt som samler de mange tusen innbyggerne, og som stadig forsterker det gigantiske fellesskapet og samholdet, uavhengig av alder og bakgrunn; frukthagen. Frukthagen har eksistert like lenge som landsbyen selv, og blir kalt landsbyens hjerte. Gjennom tiden har hagen spilt en mer betydelig rolle for landsbyen, og står mange nær. Den gigantiske hagen strekker seg fra den ene siden av landsbyen, i en sirkelform utover, og skaper et naturlig midtpunkt. Hagen blir vedlikeholdt av hver og en i landsbyen, men det er de drevne ungdommene som har en overordnet rolle. Etter ønske fra landsbyboerne er at det er et spesielt utvalg frukt og grønt som sås til hver sesong. Hver måned venter alle i spenning, og gleder seg til middag av høyeste kvalitet, som fårikål og falafel.

Etter hvert merker landsbyen en økt interesse for frukthagen fra folk som ikke er fra landsbyen. De har mange tanker og meninger om hvordan hagen bør se ut. Dette skaper en bekymring hos landsbybeboerne, men de lar tvilen komme de utenforstående til gode. Beboerne i landsbyen tenker at nykommere, hvis de også er med på å satse på hagen, kan bidra til bedre vekstvilkår og økt mangfold. Særlig er ungdommene nysgjerrige, og håper at de også kan få en oase i frukthagen som kan brukes til deres eget verksted. Men i stedet skjer det landsbybeboerne fryktet.

Nykommerne begynner å dominere stadig større deler av hagen. De sår frukt og grønt som de selv vil ha og som er ukjente arter for landsbybeboerne. De fleste besøkende i frukthagen er ikke fra landsbyen lenger, men andre som ikke har noen relasjon til landsbyen. Mange av de tidligere jordeierne presses ut av hagen, fordi de ikke kan leve opp til kravene fra de nye. Det skaper en dårlig atmosfære blant landsbybeboerne som nå føler seg glemt og fremmed i sin egen hage. Hvorfor var det ingen som hadde spurt dem om deres meninger og ønsker? Var deres fellesskap og samarbeid for landsbyen og hagen forgjeves? 

Mamma sin historie var noe jeg straks kjente meg igjen i. For mange er dette bare en historie, men mye av det er en realitet på Tøyen. Mange av dem som har et forhold til Tøyen, enten som en beboer, arbeider eller forbipasserende har en tett relasjon til området. Selv om Tøyen gjennom tidene, var nakent, med få aktiviteter og tilbud, så har det vært like frydefullt å være en Tøyen-jente: Et sted hvor tre nudler for ti kroner fra araberen var ukens kupp. Et sted hvor torget ble brukt til boksen går og har’n. Et sted, hvor jeg, som en åtteåring kunne møte Hansen i heisen og svare sjenert hvordan skoledagen hadde vært. Et sted med fremtredende kvinner med arabisk, somalisk og pakistansk bakgrunn som har banet vei for flere. Et sted hvor hele bygda står sammen hvis noe er ugreit. Minner og mennesker gjennom min oppvekst som er spikret i hjertet, og som har formet meg til hvem jeg er i dag. Vår egen lille kjærlige verden som må tas vare på.

I 2013 kom en avtale som i ettertid er kjent som Tøyenløftet. Kommunen og staten skulle bruke en pott med penger, hvert år, i fem år for å bedre bomiljøet på Tøyen.  Lokalbefolkningen ventet i spenning. Endelig skulle deres behov og ønsker bli hørt. Særlig var ungdommene begeistret. Skulle de endelig få en ungdomskafe? 

Fem år seinere er Tøyen annerledes, og mye penere å se på. Det er en oppblomstring av fancy kafeer og restauranter på torget. Utemiljøet er oppgradert, med blant annet malerier til flere millioner kroner. Det er ingen tvil om at lokalbefolkningen er glade for forandringer, men samtidig er de frustrerte. Plutselig kunne alle andre svare på hva Tøyen trenger. Det var nesten ingen bakkekontakt med resten av befolkningen under prosessen.  Priser øker og alle vil være på Tøyen. Beboere presses ut av sine boliger, og må finne et nytt sted å bo. Familier sier de ikke har råd til å ta en lunsj på torget. Det var heller ikke et eneste ungdomstilbud å finne. Det var først etter NRK Brennpunkt sendte sin dokumentar om ungdommenes situasjon på Tøyen at de fikk oppmerksomhet.  Da spør en seg selv; er det virkelig et løft for oss, for lokalbefolkningen, eller er det et løft for alle andre?

Det var riktignok gode intensjoner bak Tøyenløftet, men det er mye som fremdeles mangler og statistikker om barnefattigdom og ungdomskriminalitet lover ikke godt. Det er ingen hemmelighet at Tøyen har sine utfordringer. Når det ble bevilget 144 millioner kroner for løftet vekket det håp hos ungdommene, men etterhvert ble det bare tomme løfter. Å la ungdommene bli hørt og gi dem mulighet til å påvirke først etter medieoppmerksomhet er for dårlig. Samtidig er det mange Tøyenungdom som føler at de har en merkelapp på seg ute i samfunnet. Gjennom mine ungdomsår har jeg stadig måttet forsvare at jeg er fra Tøyen: “Oi, du behersker jo norsk selv om du er fra Tøyen”, eller “Så det har faktisk aldri skjedd noe med deg på Tøyen?”.  Dette gjør at ungdommene på lang sikt føler seg avvist og utenfor. Det er derfor helt nødvendig at bydelen og området selv jobber aktivt med å ungdommene eierskap til egne boområder og møter dem med en inkluderende holdning. 

Så hva er egentlig løsningen? 

Ungdommene har vært tydelige på hva de vil, og det er særlig to ting som går igjen: arbeidsplasser og åpne møteplasser. Bydelen vår er en av de største, og raskest voksende i byen. Møteplasser er en viktig del av nærmiljøet, bygger relasjoner og samler ungdommene på tvers av områder. Samtidig gir det eierskap til ungdommene med egne friområder de kan kalle “sitt”. Det å ha jobb gir mestringsfølelse. Ungdommene her har et enormt potensial, med mye engasjement og stort hjerte. Å skape arbeidsplasser gir dem en mulighet til å bli selvstendige og få erfaring. Samtidig gir arbeid lokalt en uvurderlig følelse av å gi tilbake til noe du har kjært. 

Men dette forutsetter at de møter noen på halvveien. Det er viktig med kontinuerlig dialog, for det er ingen andre enn ungdommene selv som vet hva de ønsker. Utenforstående og politikere kommer ingen vei hvis lokalbefolkningen ikke blir inkludert og ivaretatt. Det er viktig at ting skjer på ungdommens premisser, og at de aktivt involveres i beslutningsprosesser.

Jeg håper at jeg om ti år kan se tilbake på Tøyen med enda flere minner og mennesker. Jeg håper at jeg kan skape avtrykk til de som kommer etter meg, og at fellesskapet og samholdet fortsatt står sterkt. Frukthagen er noe alle kan relatere seg til på Tøyen. For å kunne ivareta hagen, sikre best mulige forhold og bevare gnisten, er det viktig med dialog og medvirkning. Det er lokalbefolkningen som kjenner Tøyen best, og derfor er mitt inderlige ønske: Hør på oss, snakk med oss og inkluder oss!